| Sumario: | Bakgrunn: Intensivpasienter er særlig utsatt for feilernæring, noe som assosieres med høy risiko for en rekke komplikasjoner. The European Society for Clinical Nutrition and Metabolism $ESPEN% anbefaler tilførsel av enteral ernæring fremfor annen ernæringstilførsel der peroralt inntak ikke er mulig. Hensikt: Studiens hensikt var å kartlegge barrierer for enteral ernæring på intensivavdelinger nasjonalt. Vi ville også undersøke om barrierene varierte med sykepleiernes kliniske erfaring og utdanning eller mellom lokal-/regionsykehus og universitetssykehus. Metode: Vi utførte en tverrsnittsstudie med deskriptivt design. En profesjonelt oversatt versjon av et internasjonalt validert spørreskjema for å kartlegge forekomsten av 21 barrierer for enteral ernæring ble sendt til alle intensivavdelinger i Norge som behandlet voksne pasienter som primærgruppe. Det var 129 av 1213 forespurte sykepleiere fra 24 ulike avdelinger som besvarte spørreskjemaet. Resultat: De hyppigst rapporterte barrierene var «Enteral ernæring blir stoppet i forkant av prosedyrer eller operasjoner», «Hos kritisk syke pasienter blir andre aspekter i pasientomsorgen fortsatt prioritert fremfor ernæring», og «Forsinkelser og problemer med å skaffe jejunumtilgang hos pasienter som ikke tolererer enteral ernæring (for eksempel ventrikkelretensjon)». De to førstnevnte ble vurdert som mindre utfordrende av sykepleiere som hadde mer enn ti år klinisk erfaring sammenliknet med kolleger som hadde kortere erfaring. Av de ti største barrierene ble fire rapportert å forekomme hyppigere ved universitetssykehus enn ved lokal-/regionsykehus. For de seks andre barrierene fant de ikke forskjeller. Konklusjon: Studien viser en betydelig forekomst av barrierer for enteral ernæring på undersøkte intensivavdelinger. Over halvparten av respondentene anga spesielt fasting i forkant av prosedyrer som en betydelig hindring. Forekomsten av barrierene ser ut til å variere noe mellom sykehusavdelinger og mellom personale med ulik grad av erfaring. Respondentene rapporterte hyppig om manglende tilgang på ernæringsfysiolog, men formuleringene i spørreskjemaet bør gjennomgås før videre bruk. Vi anbefaler at videre forskning og kvalitetsforbedringsarbeid rettes mot barrierene som forekommer hyppigst for å oppnå størst klinisk nytte.
|
|---|